Gjestepost: Sandkassa vil fra tid til annen invitere folk utenfor Edda til å skrive bloggposter. Første gjesteblogger er Anders Brenna, journalist og leder i Stopp Datalagringsdirektivet. Han er invitert til å skrive om hvordan datalagringsdirektivet vil påvirke pressens kildevern:

Journalister og redaktører må vite hva Datalagringsdirektivet betyr for kildevernet uansett om de jobber i nettaviser, papiraviser, ukepressen radio eller TV.

Datalagringsdirektivet pålegger lagring av hvem som har snakket med hvem, når samtalen fant sted, hvor lenge den varte, hvem som ringte og hvor begge befant seg da samtalen fant sted.

Det betyr at det skal lagres hvem journalisten snakket med, når journalisten snakket med denne kilden, hvor lenge samtalen varte, om det var journalisten eller kilden som ringte og hvor både kilden og journalisten befant seg da samtalen fant sted.

De samme opplysningene skal lagres dersom journalisten kommuniserer frem og tilbake med kilden via SMS.

Merk dog at innholdet i samtalene eller SMS-meldingene ikke skal lagres. Det betyr dataloggene ikke viser hva de snakket om, men for journalisten og kilden er skaden allerede skjedd.

Pressens samfunnsoppdrag

Folk flest har tillit til vårt gode norske politi, og det er ingen grunn til at norsk presse ikke skal kunne stole på politiet på samme måte som resten av folket.

Pressen har imidlertid et samfunnsoppdrag. Det består i å stille kritiske undersøkende spørsmål på vegne av folket.

I mange tilfeller er journalistene nysgjerrige nok på egen hånd, men pressen er verken allvitende eller allmektig. Journalister er avhengig av tips fra folket, både for å få vite hvem de bør spørre og hva de bør spørre.

Slike tips kan komme helt åpenlyst, men i mange tilfeller kan det skape problemer for den som kommer med informasjonen. Det er derfor vi har et kildevern.

Pressen må kunne følge opp tips fra varslere og andre uten at de som må svare på pressens kritiske undersøkende spørsmål får vite hvem som kom med informasjonen.

Lekkasjeetterforskning

Dersom politiet etterforsker en kildelekkasje, f.eks. hvem som lekket informasjonen om Forsvarets kjøp av Dingo-bilene til TV2, vet de mer enn nok hvis de sjekker hvem som ringte eller sendte SMS til TV2’s journalister.

Når det er sagt, er det ingen grunn til å tro at politiet ønsker å bruke Datalagringsdirektivet til å etterforske pressens kilder. Politiet har respekt for kildevernet, og de vet hvor viktig det er for ytringsfriheten i et demokratisk samfunn.

Dersom Datalagringsdirektivet blir misbrukt til å etterforske pressens kilder, vil det være som en følge av en politimann som gjør et feilgrep. Problemet er at slike feilgrep er menneskelig. Det vil skje, men neppe i utstrakt omfang.

Det blir i så fall problematisk for politiet å bruke slike bevis i en rettsak, så dersom det skjer, er det mer sannsynlig at informasjonen blir brukt som bakgrunnsinfo frem til andre sammenfallende bevis avdekkes.

Sånn sett fungerer det på samme måte som når pressen får et tips fra en kilde de ikke kan sitere. Da gjelder det å finne noen andre som kan bekrefte opplysningene – og stå for dem på trykk.

Tillitsbrudd

Problemene som Datalagringsdirektivet påfører kildevernet begrenser seg ikke til de direkte skadevirkningene.

Det vil forårsake et like stort problem – om ikke større, når potensielle kilder i frykt for at politiet i teorien kan etterforske lekkasjen og dermed finne dem.

Dette kalles “chilling effect”, et begrep som beskriver hvordan folk lar være å gjøre noe – for sikkerhets skyld.

På samme måte som diplomater blir mer forsiktig i hva de snakker om som en følge av WikiLeaks, vil Datalagringsdirektivet gjøre pressens kilder mer forsiktige med hvem de snakker med.

Paranoide uvesentligheter

Jeg vil tro at alle som har jobbet som journalist noen år har fått anonyme tips fra noen som har tatt seg bryderiet med å skjule sine spor.

Det kommer gjerne som anonym post på papir, og ikke elektronisk. Poststempelet indikerer gjerne også at kilden trolig har reist langt bort for å postlegge brevet med “hemmelig kritisk informasjon”.

Min egen erfaring er dessverre at de mest paranoide kildene som sender slik informasjon, som regel også er de mest paranoide tullingene med den mest uvesentlige informasjonen. Det behøver ikke å være slik, men jeg vil gå langt i å påstå at jo mer du tror du er overvåket, jo mindre sannsynlig er det at du er det.

For pressen blir det uansett et stort ressurskrevende problem dersom Datalagringsdirektivet innføres, og kildene i større og større grad frykter politiets overvåkning av tele- og datakommunikasjonen.

Det er rett og slett ikke praktisk mulig å ta alle nødvendige paranoide forbehold og sikkerhetstiltak for hvert eneste tips som måtte komme inn til redaksjonen.

Pressen mister kildene sine

Dersom norsk presse ikke kan tilby potensielle kilder en troverdig trygghet for kildevernet er ivaretatt på en sikker måte, vil kildene søke “tilflukt” hos de som kan tilby dette.

I praksis betyr dette at potensielle kilder må gå til WikiLeaks eller en av de mange “copycats” som nå er i ferd med å dukke opp. Dette er svært problematisk for både norsk presse og norske kilder. For pressen er det problematisk fordi den blir mindre relevant, samtidig som pressen blir avhengig av et eksternt mellomledd.

WikiLeaks og andre avleggere baserer seg på å ikke vite hvem som lekker informasjonen, noe som er viktig for kildens sikkerhet, men som samtidig er svært problematisk for journalisten og redaksjonen som skal lage saken.

Dersom norske kilder må gå til WikiLeaks for å føle seg trygge, blir det vanskeligere for norsk presse å vurdere kildens motiv og informasjon på et uavhengig redaksjonelt grunnlag. Dette kan både føre til at saker som bør trykkes ikke publiseres, men det kan også føre til at saker blir publisert uten nødvendig redaksjonell kvalitetssikring.

For norske kilder er det også problematisk om WikiLeaks eller andre spesialiserte internasjonale lekkasjenettsteder ikke prioriterer norske saker høyt nok.

Dessuten vil det ikke være bra for samfunnet vårt, verken det norske eller det internasjonale, at en enkeltaktør som WikiLeaks blir for mektige i spørsmålet om hva som skal gjøres offentlig tilgjengelig – og når.

Norsk presse bør være førstevalget for norske kilder som varsler om norske forhold med norsk informasjon.

Kildene skjønner ikke konsekvensene

I noen tilfeller vet kildene at informasjonen de gir en journalist inneholder sprengstoff, men det er langt fra alltid tilfelle. Ofte vet kildene at informasjonen kan få konsekvenser, uten at de klarer å se rekkevidden.

Min egen personlige erfaring med kildejakt begrenser seg til amerikanske IT-giganter som har vært på kildejakt for å finne ut hvem som tipset oss om det jeg stort sett mener er relativt triviell informasjon. Det ble likefullt alvorlig hver gang, ettersom de fleste amerikanske IT-selskaper har en nulltolleranse for slikt. Dersom de hadde funnet ut hvem som var kilden, ville vedkommende fått sparken.

Datalagringsdirektivet er en potensiell trussel mot slike kilder, og det er denne typen kilder det finnes flest av. De færreste tror de er “Deepthroat” fra Watergate, og enda færre er det.

Pressen er avhengig av at disse kildene føler seg trygge på at kildevernet er ivaretatt, fordi selv en ubegrunnet frykt for at de ikke kan prate trygt vil være nok til vanskeliggjøre journalistenes arbeidsvilkår.

Vær Varsomplakaten

I pressen forholder vi oss til Vær Varsomplakaten (VVP) som en viktig rettesnor i etiske spørsmål om journalistikken. Det er ikke så rent få av punktene der som berøres av Datalagringsdirektivet.

Hvorvidt Datalagringsdirektivet er et regelrett brudd med disse punktene skal jeg ikke være bastant på, men jeg mener at alle journalister og redaktører bør gjøre seg kjent med hvordan Vær Varsomplakaten påvirkes dersom direktivet blir implementert som en del av norsk lovgivning.

Jeg har derfor plukket ut noen punkter som jeg mener alle norske journalister og redaktører bør vurdere opp mot Datalagringsdirektivet:

1.3 “Pressen skal verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene.“

Dette er en av de mer overordnede punktene i Vær Varsomplakaten. Undertegnede mener pressen fortsatt har en nøkkelposisjon i samfunnet vårt, og at Datalagringsdirektivet er “…press fra noen som vil hindre debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene”. Tilgangen til kildene er ikke fri når Datalagringsdirektivet pålegger lagring av hvem journalistene kommuniserer med.

1.5. Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.

Datalagringsdirektivet går bare inndirekte inn på dette punktet i Vær Varsomplakaten, men det er likefullt relevant. Med direktivet snus uskyldspresumsjonen på hodet. Når Justisministeren og representanter fra politiet argumenterer for at datalagringsdirektivet styrker personvernet fordi det blir lettere å bevise at vi er uskyldige, er det etter min mening “…overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter…”.

3.2. Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder. Vær spesielt aktsom ved behandling av informasjon fra anonyme kilder, informasjon fra kilder som tilbyr eksklusivitet, og informasjon som er gitt fra kilder mot betaling.

Punkt 3.2 sier at pressen skal være “…spesielt aktsom ved behandling av informasjon fra anonyme kilder…”. Dette må ses i lys av at Datalagringsdirektivet trolig vil få flere kilder til å tipse presen via omveier som f.eks. WikiLeaks. Dette vil igjen gjøre det vanskeligere for den enkelte journalist og redaksjon å verifisere avsender, ettersom WikiLeaks og lignende tjenester opererer med et prinsipp om å anonymisere kilden også overfor seg selv.

3.4. Vern om pressens kilder. Kildevernet er et grunnleggende prinsipp i et fritt samfunn og er en forutsetning for at pressen skal kunne fylle sin samfunnsoppgave og sikre tilgangen på vesentlig informasjon.

Punkt 3.4 slår regelrett fast at Datalagringsdirektivet er uforenelig med et godt kildevern. Det å lagre hvem journalister snakker med, hvor ofte de gjør det og hvem som ringer til hvem er en regelrett trussel mot kildevernet som “…et grunnleggende prinsipp i et fritt samfunn…”.

3.5. Oppgi ikke navn på kilde for opplysninger som er gitt i fortrolighet, hvis dette ikke er uttrykkelig avtalt med vedkommende.

Punkt 3.5 i Vær Varsomplakaten er bærebjelken i all kritisk journalistikk. Journalister og redaktører har gått i fengsel for å forsvare dette prinsippet, og uten denne tilliten til pressens forsvar av kildevernet har rett og slett ikke pressen tillit. Hvis Datalagringsdirektivet blir en del av norsk lov, kan ikke norske journalister eller redaktører med troverdighet påstå at kilden er trygg.

Politiet fortjener tillit

Når jeg i denne gjennomgangen forklarer det problematiske med Datalagringsdirektivet i forhold til kildevernet, kan det for noen fremstå som en kritikk mot politiet. Det er det ikke, og det gjør meg trist at det av noen blir fremstilt slik.

I følge en relativt ny undersøkelse har 86 prosent av det norske folk tillit til politiet. Det er et høyt tall, og jeg er selv blant de som har den tilliten til politiets arbeid og deres ansatte. Jeg har lest om politifolk som ikke har gjort jobben sin, men jeg har aldri møtt en politimann som ikke har vært en ypperlig representant for sitt yrke.

Jeg tror ikke ett sekund at politiet ønsker Datalagringsdirektivet for å kunne overvåke befolkningen eller spore opp pressens kilder, og jeg frykter heller ikke at de vil misbruke det. Noen “uhell” vil trolig skje hvis Datalagringsdirektivet blir innført, men jeg regner med at politiet selv vil rydde opp i det når/hvis det skjer.

Frykter for kildevernet

Min frykt for Datalagringsdirektivet og den negative effekten det har for kildevernet skyldes ikke en frykt for politiet, men en frykt for at dataene kommer på avveie, samt effekten det vil ha på pressens potensielle kilder når alle vet at all kommunikasjon skal overvåkes.

For det er overvåkning å pålegge lagring av hvem som snakker med hvem, uansett om intensjonen er god. Data vil komme på avveie før eller siden, og når det skjer er det en fordel om dataomfanget er minst mulig.

Kildevernet er basert på tillit, og den tilliten svekkes hvis Datalagringsdirektivet blir implementert som en del av norsk lov. Det vil i såfall svekke pressens troverdighet, og dermed pressens evne til å utføre sitt samfunnsoppdrag.

Pressens jobb er forøvrig å stille kritiske undersøkende spørsmål på vegne av folket, men det er helt greit å begynne med et eget spørsmål:

Hvordan vil Datalagringsdirektivet påvirke pressens kildevern?

Ikke ta mitt ord for gitt, men les deg opp på hva NJ, Norsk Redaktørforening og Presseforbundet har skrevet om Datalagringsdirektivet og kildevernet i sine høringsuttalelser. Så kan du spørre politikerne, politiet, Datatilsynet og oss i Stopp Datalagringsdirektivet etterpå.

Ingen beslektede poster.