Medieansvarsutvalget skal prøve å definere hva som er medier. Men hvem er egentlig journalister – og hvem kan kalle seg redaktører?

Det er ventet at Medieansvarsutvalget legger frem sin innstilling i løpet av kort tid, trolig innen månedsskiftet. Utvalget , som ledes av Helge Olav Bergan, har fått mindre oppmerksomhet enn Mediestøtteutvalget, men har en jobb som kanskje er like viktig – og som ikke ikke mindre kompleks eller krevende. Utvalgets mandat favner vidt og omhandler både sivilrettslige, strafferettslige og offentligrettslige spørsmål innen publistisk ansvar, pressens uavhengighet, ytringsfrihet, personvern og kildevern. 

Journalister og redaktører bør håpe på en avklaring i forhold til en rekke spørsmål som ofte har manglet gode, tilstrekkelige svar –  ikke minst på internett: Hvem har egentlig ansvaret når media publiserer? Hva er forskjellen på journalistens, redaktørens, foretakets og ytrerens ansvar? Hvor langt skal dette ansvaret strekke seg når vi snakker om brukergenerert innhold og diskusjonsfora? For ikke å snakke om lenker til, eller embedding av, innhold fra sosiale medier? Skal redaktøransvaret være ulikt på nett og papir? Og – trenger vi en egen medieansvarslov?

Nesten uansett hva Medieansvarsutvalget går inn for, vil det møte innvendinger. Noen vil ønske å knytte ansvaret tettere til redaktøren, mens andre igjen vil ta til orde for en fullstendig ansvarsfrakobling mellom redaktør og den private ytrer. Jeg vil tro at de fleste vil være tilfredse dersom utvalgets arbeid i det minste fører til større klarhet og tydelighet; en regulert og forutsigbar praksis med respekt for, og i tråd med, med tradisjonelle publisistiske prinsipper. Det er i hvert fall mine forventninger.

Jeg ser også med spenning frem til utvalgets drøfting og konklusjon omkring hva som er medier. For før man kan definere ansvarsgrenser for mediene og deres redaktører, må utvalget nødvendigvis avgrense. I en tid hvor bloggere, twitrere og andre med nettsteder – både private og bedrifter – de facto publiserer, må utvalget klare å skille mellom hvem som skal betraktes som plassert innunder en medieansvarsdefinisjon og hvem som eventuelt ikke skal det. Jeg kan forstå at utvalget har måttet arbeide på overtid…

Men er det tilstrekkelig å stoppe der? Behøver vi i tillegg en definisjon av hvem som er redaktører, hvem som er journalister? Er det mulig å si at alle fortsatt kan kalle seg dette dersom de har lyst, dersom vi først skulle velge å bestemme hva som er medier? Kan det være interessant å diskutere hvorvidt disse titlene bør være beskyttet, slik tilfellet er med for eksempel eiendomsmeglere og lærere? Jeg synes diskusjonen er nyttig, enten den finner sted i Medieansvarsutvalget – eller etterpå, i kjølvannet av utvalgets innstilling. Hva konklusjonen bør bli får vi komme tilbake til.

Innen tradisjonelle medier er ikke dette problematisk. Forlagsbransjen har også en redaktørtradisjon. Men når det private næringsliv utlyser stillinger som ”redaktører” og med det tenker på enhver medarbeider som har publiseringsansvar for sitt intranett, vannes kanskje noe ut. Hvis en journalist kan kalles redaktør, kan man da kalle enhver selger for direktør? 

Problemstillingen er kanskje prinsipiell, den kan gjøres enda bredere og er slett ikke ny – selv om den har blitt tydeligere det siste tiåret: Både næringslivet, forvaltningen, idrettslag, kommunikasjonsbyråer og interesseorganisasjoner ansetter ”journalister” og ”redaktører” til å forfatte sine pressemeldinger, publisere på sine nettsteder og forfatte annet skriftlig materiale. Og bloggere, noen ganger uten like sterk bevissthet i forhold til pressens etiske regelverk, kaller seg redaktører for sin publikasjon.

Dersom vi kommer til at en grenseoppgang behøves, hvordan skal vi i så fall skille? I en bransje hvor så mange fortsatt er halvstuderte røvere, eller har valgt ulike studieløp,  blir det meningsløst å kreve fagutdannelse. Skal det i stedet handle om tilknytning til medier som anerkjenner pressens etiske regelverk, eller er det fornuftig å avvente Medieansvarsutvalgets mediedefinisjon og se om den er avklarende? Kanskje det ikke er praktisk løsbart.

Er dette problematisk, eller er det ikke?  Er det bakstreversk og laugsaktig å tviholde på titlene, i en tid hvor tradisjonelle medier blir utfordret av nye aktører som ikke bare ser bort ifra journalistenes og redaktørenes tradisjonelle portvaktroller, men som ikke engang har hørt om dem eller bryr seg om dem? Eller er debatten både nyttig og relevant, nettopp nå, når Medieansvarsutvalget gjør problemstillingen aktuell ved å løfte til debatt hva som er medier?